Her kommer et innlegg, og i denne uke er jeg den heldige til å skrive. Temaet skal i utgangspunktet være ”møte med Mali og mennesker”, men kjenner jeg meg selv rett, så kan det bli alt mulig rart! Det vil si at ingenting foreløpig er planlagt, og innholdet kommer. ”Veien blir til mens du går”, var det en som sa en gang. Vi får se om det blir noe vei ut av dette. Så da fikk dere en slags innledning! Kos dere videre med lesinga! 

Hilsen Jonas!

Ja, da var vi offisielt i gang med dette innlegget, som jeg føler blir mer ett brev til hele verden, enn noe annet. Og da vil jeg gjerne benytte muligheten til å starte med noe som er veldig kjekt! Vår alles ”klætt”, hva gjelder farge, språk og alt annet har valgt å ta håret. Det er klart vi snakker om Eirik, og frivillig valgte han faktisk å barbere hodet! Dette ble gjort ved at han fikk vanna håret, og deretter ble det gnudd inn såpe fra et vanlig såpestykke! Deretter var det fram med ei god gammaldags høvel, og fartsstripende begynte å komme til syne! Personlig så må jeg si at det er noe av det morsomste jeg har vært med på! Et hode som blir herja med på den måten, og når du får Eirik sine kommentarer i tillegg. Da kan det ikke bli stort bedre… Håper ikke bildet blir et for stort sjokk, selv tar han det hele med fatning. (Foreløpig, 7 dager siden)

Den alltid så stolte Matadoren vår Eirik ble også offer for en ting til, men denne gangen fikk nok Jonas også vel så mye av konsekvensene! Vi sover på taket, meg og Eirik. Og ned fra taket går det en trapp, som treffer en rød dør. Den døra leder inn i huset. Det finnes ingen vei fra taket og ned på bakken på utsida. Alle veier fører til Rom, eller i dette tilfellet trappa, og deretter døra. Den røde døra. Men uansett! En dag fikk vi vannlevering ganske tidlig, og da fylles vanntankene som står på taket. Vår fantastiske vannmann så ikke at vi fortsatt lå og sov, når han gjorde jobben. Så da han var ferdig, og gikk ned igjen. Ja, gjennom den røde døra. Så låste han døra etter seg, ettersom taket var tomt i hans hode. Da har vi altså følgende: Jonas og Eirik i dobbelsenga på taket. En rød dør. Låst. Og så skjer det store, Jonas våkner. En helt naturlig ting, når man må på do sånn som Jonas da måtte. Som vanlig tusler han ned trappa, og tar i døra. I håndtaket. Som har hvilken farge? Sølv. Håndtaket er sølv. Det er døra som er rød. Tunga rett i munnen her folkens! Uansett, sølvhåndtaket gjorde ikke det den er laga for, og det røde beveget seg ikke. At vi var låst oppe på taket, var et faktum! Noget stressa, grunnet et visst trykk i blæra, vekka Jonas opp helten Eirik. Men som noen av dere sikkert vet, så skal det mye flaks til for at han skal være klartenkt, kreativ, engasjert og arbeidsvillig når han våkner. Så hos Eirik var det lite hjelp å få. Vi ringte til misjonen etter hjelp, og etter 15min ca kom uttrykninga! Det var med et letta hjerte, og etter hvert også blære, at Jonas da fikk lov å druse inn på doen og gjøre sitt! 
En kjekk opplevelse i ettertid. Som HELT SIKKERT kunne vært skrevet enklere, men der må jeg bare beklage at det var min tur til å skrive blogg denne uka! 

Nå skal jeg prøve å være litt seriøs. Tro det eller ei. Her kommer nemlig litt om planene våre etter at vi forlater vår kjære landsby, Oussoubidiagna (Ussanja). Den 28. februar reiser vi herfra, og da har vi nesten 3 uker før vi skal fly hjem. Først skal vi være en uke i Bamako, hvor vi skal delta på en konferanse for misjonærene i MPN, Mali (Normisjons misjonærer i Mali). Dette avsluttes den 4. mars og etter det har vi landet åpent frem til 17. mars. Vi planlegger å reise en tur østover, mot Dogon-land, Mopti og Djenne. Om det er ukjent, så ”google it”. Dogon-land nevnes for å være Vest-Afrikas fresheste plass, ved at den står på toppen av lista over steder du må dra til, om du besøker området. I følge ’Lonely planet travel guide’. Akkurat hvilke datoer det blir, vet vi ikke. Men vi regner med ca en uke. Resten av tida vil gå til å være i Bamako. Se litt på market og få oppleve litt andre attraksjoner i byen. Og ikke minst, få litt tid på bassengkanten. Noe som høres ganske godt ut når man har bodd i savanne, uten badevann, i 4mnd! =) Godt mulig det kommer mer detaljert plan senere, men nå vet dere hvertfall litt!

Og så er det kanskje på tide å bli litt seriøs, på en litt annen måte. Hoveddelen av vårt Mali-eventyr, er jo det vi opplever her i Oussoubidiagna. Og med litt over 3 uker igjen her, så begynner hjernen å rulle godt! Når man gjør noe kjekt, og tenker at dette faktisk kan være siste gang jeg gjør dette, så er det fare for å bli litt sentimental. Kanskje får du ikke gjort det på ett år, eller lengre. Kanskje kommer vi ikke tilbake hit? Vi ønsker alle å reise tilbake, men livet er ikke noe som er kjent for å være forutsigbart! Så tankene om at jeg aldri kommer tilbake hit, er ikke nødvendigvis så fjerne likevel? Det er rart, og til og med trist. Mennesker, som lever et helt annet liv. Mennesker som man, på tross av alle omstendigheter, har blitt så gode venner med! Og snart er det på tide å ta farvel, på ubestemt tid. Barn du er blitt glad i, som du har vært så heldig og fått sett dem vokse! Som først var redd deg, men nå kommer løpende mot deg med de største smil! Man får ikke være med å delta videre, i den hverdagen som nå er blitt vår. Se at barna vokser videre, lærer videre og etter hvert begynner å bli selvstendige mennesker. Noen av dem skal lære å gå. Noen lære å lese. Andre skal lære alt ved å være ei god husmor, og hvordan man skal leve med det faktum at man må arbeide hele tida. Fra solas ”Hallo” til sola samme dag igjen sier ”Farvel”. Alt dette er ting vi har fått starta å innvolvere oss i, men som vi nå må forsvinne fra. Og vi får ikke være med å oppleve det. Jeg kjenner allerede nå, at det kommer til å bli vanskelig, trist og kanskje til og med litt meningsløst. Et stort og innholdsrikt kapittel i mitt liv går mot en vemodig slutt. 

Denne bloggen starta med vas og tull, og endte opp med mer seriøse ord. Ord som gjør at jeg kjenner hjertet dunke, og jeg begynner å ane storheten av dette jeg er så heldig å få være en del av! Og jeg er så takknemlig for denne muligheten jeg har fått! Det kan ikke beskrives, og heller ei erstattes. Og nå kjenner jeg at følesene snart tar helt overhånd, så da velger jeg å avslutte innlegget. Jeg vil avslutte med å takke Gud for dette eventyret, og for at jeg kan kjenne på kroppen at han er med meg overalt. Til og med i Afrika… 

Gud velsigne dere alle!
Jonas Haugersveen