Den siste uka har gått for seg, uten de enorme hendelsene! Det har dog skjedd en del, av større og mindre interesse. Vi har hatt noen fjellturer, opp på et fjell som heter ”Koyamane”. Eirik, som er vandt med Sunnmørsalpene, liker bedre å kalle det et berg. Der oppe har vi fin utsikt over landsbyen, og vi kan se utover savanneslettene og fjella som strekker seg utover!

På Lørdag hadde vi skikkelig grillfest sammen med Gimme og Karina, hvor vi grilla kjøtt, og spiste salat med norsk IDUN rømmedressing! Samme dag ble Eirik også stukket av veps, og nyter livet med et stort bollekinn! (dessverre har hevelsen nå gått ned) Fotballsparking har det også blitt, og gruppene våre går sin vante gang. Det er kjekt å ha gruppene med ungdommene i kirka, nå som vi virkelig begynner å bli godt kjent med dem. 
Vi har også hatt besøk av Roar og Hildegunn. Roar er direktør for misjonen, her i Mali. Og Hildegunn er kona hans. Det var kjekt med besøk av dem, og samtidig som de var her, hadde vi bønnedag. Dette har vi en gang i måneden. Da samles hele den norske staben, og vi ber om de forskjellige områdene i Mali, hvor vi har arbeid. Vi ber også for hver og en i staben, og så synger vi sammen! Det er kjekt! 
Under 3 uker igjen til vi skal til Bamako. Når det gjelder sikkerhetssituasjonen, så har vi roen, og følger de instruksene vi har fått. Misjonen holder seg hele tiden oppdatert, og det anses ikke som noen stor risiko for oss, å være her. 

Hvordan har den enkelte i teamet det?
Eirik: Jeg har det bra. Spyr og spyr, og kommer aldri til døra! Men, skal nok få ordnings på det i Bamako. Er på brus & Te diett. 
Gunhild: Jeg har det fint. Tror tida kommer til å gå fort, plutselig sitter vi der i Norge. Nyter livet i plussgrader og sol. 
Jonas: Livet er fint, som alltid! Nyter dagene, og har roen. Sånn generelt roen, hvis du lurte på hva jeg mente. De som kjenner meg skjønner ikke. Så apekatt på lørdag, og det var superkjekt! Vil sende en hilsen til Juliane og Helene! Søstrene sisters, heime i Noreg!
Anne-Gitte: Alt går veldig opp og ned. Mista bestekompisen min mandag for to uker siden. Et stort tap. Er ikke veldig lett å være her i bushen og i Mali, så det skal bli godt å komme hjem igjen om 4 uker. Men utenom det er jeg spent på avskjeden med menneskene her i Oussou. Gruer meg litt, og det kommer nok til å bli trist. Men skal ikke legge skjul på at det skal bli godt å komme til Bamako. 

Humorpunkt:
Det var en gang to hengekøyer, som det lå to slappe gutter i. Hengekøyene hang like ved en mur, som var stadig besøkt av firfisler. De løp opp og ned muren, med jevne mellomrom. Guttene som hang i køyene, lå og drog seg i sommersola. Det var midt på dag, og livet gikk rolig for seg. Da plutselig fikk de en ide, om å prøve å kaste småstein etter firfislene. Begeistringen var stor, da de merket at firfislene ikke ble redde, når steinen kom flygende! Dermed fortsatte de å kaste, og plutselig var det en som hadde lykken med seg! Den ene dovne gutten, traff en firfisle midt i skolten, så den lente seg ut fra muren, og ble hengende der. Resignert og fortapt. Det viste seg, at steinen hadde truffet så godt, at den hadde tatt farvel! 
Det var da den gode ideen kom. ”Skal vi ikke legge den inn på doen til Kristian”, sa den ene! Dette synes de begge var en god ide, men de fant ut at de heller ville legge den på doen til Karina. Fordi de visste, at Karina var mye mer redd smådyr, enn Kristian. De tumla det lille dyret inn i litt dopapir, og la den på dolokket. De kom seg nemlig inn i huset, fordi hushjelpa holdt på å vaske. Deretter satt de seg ut, på utsida av huset, og venta på at Karina skulle komme hjem…
Karina kom hjem fra landsbyen. Og ikke overraskende, måtte ho på do ganske kjapt. Ho så at det lå noe rart der, og spurte hva det var. Hushjelpa ropte at det var ingenting spesielt. Da gikk Karina inn. Ho tok i papirbiten, for å kunne lette lokket. I det ho tok tak, kjente ho at det var noe tungt og mykt inni. Forskrekket slapp ho papiret, og ut ramla den mørke firfisla! Karina satte i et hyl, som man kunne høre over hele Lønneberget! Ho styrta ut av badet, og fikk da se de to guttene som satt på utsida og lo så tårene spratt! De lo så de ikke klarte å sitte stille, og de ler fortsatt den dag i dag. 
Snipp snapp snute, så var eventyret ute!


Bønneemner:
- Familie og venner til Kristian (Venn av Anne-Gitte i Trondheim)
- De siste ukene våre i Mali
- Ferien vår (som kanskje ser ut til å kun bli i Bamako)
- At helsa vår holder seg bra

Mange hilsninger fra oss i varme Afrika!